Hei
Nå er det lenge siden jeg har skrevet her inne. Men mye har hendt siden sist.
Vår vakre etterlengta Aron døde i magen min 22 September, kun 6 dager før termin. Dødsårsaken er ukjent, men dem har utført mange tester på meg og Aron og han har blitt obdusert. Nå må vi venter i ca 3 mnd før vi får svar på obduksjonsrapporten.
Tiden vi er inni nå er tung og lang. Det er et stort stort tap og miste et barn.
Jeg ville gjort hva som helst for å få han tilbake, noe jeg desverre ikke kan :(
Livet uten Aron føles tomt, det er et tomrom inni meg som jeg aldri vil få fylt igjen, savnet vil alltid følge med oss.
Vi er heldig som har Angelica, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Hun drar oss videre og får oss til å innse at vi ikke må grave oss for dypt ned i sorgen, for vi skal tross alt være gode foreldre for henne også!

På Tirsdag 02 Oktober Hadde vi begravelse for den lille sønnen våres som var 3965 gram og hele 54 cm lang da han ble født. Han var skremmende lik Angelica. Skremmende i den forstand at det var som å se henne død da han først kom ut. Men nå i ettertid ser vi på det som en trøst, da vi på en måte får se han vokse opp gjennom Angelica <3

Begravelsen var nydelig og verdig. Selv om vi ikke fikk gjøre så mye for vår lille skatt så fikk vi hvertfall gitt han den fineste avslutningen vi kunne. Det var mange som kom for å vise sin støtte og sørge med oss og det var godt å se at så mange bryr seg.
Vi har fått et overflod av støtte fra distanser vi ikke ante <3 <3 <3

Da vi kom inn i Åsane gamle kirke, stod det et stort bilde av Aron på et lite bord ute i entreen sammen med et lys som brant for han. Jeg knakk sammen da jeg såg den vakre lille gutten våres som egentlig skulle vært her hos oss og ikke inne i den bittelille kisten som stod fremme i langgangen.
Han var omringet av nydelige blomsterdekorasjoner og vakre ord fra folk som ble så glad i han bare på den korte tiden han fikk her på jorden <3

Jeg kjenner tårene presse på nå som jeg må skrive om det, men det er godt også.
Savnet er enormt og tomrommet så stort! Hvorfor dette skulle skje med våres skatt får vi nok aldri vite, men det føles så urettferdig.
Alle drømmene, forventningene og gleden over gutten våres ble knust bare på et lite sekund!!! Alt vi hadde gledet oss til gjennom de ni mnd vi fikk ha han i min mage bare slått bort under oss når vi ikke såg! At dette skulle skje oss hadde ikke falt meg inn i min villeste fantasi, hvordan kan man forberede seg på et så stort tap og hvordan skal vi komme oss gjennom den vonde sorgen? Det er så mye tanker og spørsmål som svirrer rundt i hodet mitt som jeg aldri vil få svar på. Det er utrolig frustrerende og vanskelig.
Heldigvis har jeg god støtte i Christian og vi prater godt sammen. Forholdet oss i mellom har blitt sterkere, så om Aron har gitt oss noe, så er det styrke, kjærlighet og det å se viktigheten i å vise hverandre til enhver tid hvor mye vi bryr oss om hverandre og ikke lage bråk av små bagateller.

Aron vil alltid være med oss i hjertene våres. Han sitter nok oppe på stjernen sin på himmelen som familien Linda kjøpte og oppkalte etter han den dagen han ble født! For noen vakre og omtenksomme venner vi har!

I hånden til Aron har han et halvt hjerte på et kjede, vi har den andre halvdelen her hjemme, og denne gode tanken var det familien Tone som kom på å ga oss <3 Vi vil være evig taknemlig for alt vi har fått og all omtanken alle har gitt oss.

Jeg vil komme tilbake og skrive mer siden, men nå trenger jeg en pause fra skrivingen da det føles så vondt å rippe opp i alt som har hendt!

Takk til dere som tar dere tid å lese!

<3 Aron <3